instagram/issevat
Denne konkurransen fører med seg mange gleder og ulemper. Jeg har fått oppdaget ting jeg aldri hadde trodd, jeg har fått så mange erfaringer og også ting jeg skulle ønske ikke skjedde. En av gledene eller ulempene, helt hvordan man ser det er oppmerksomheten rundt konkurransen. Når jeg først ble deltaker var jeg i et forhold og la aldri merke til oppmerksomheten andre gutter ga, for når jeg er med en så er jeg med en. Jeg vil tørre å påstå at jeg er en av de mest trofaste menneskene du kan finne når jeg er i et forhold. Jeg var totalt uinteressert i å bli kjent med nye gutter og kunne ikke tenke meg et liv uten min daværende kjæreste.
Da det ble slutt endret ting seg fort. Jeg ble mye mer sosial, fikk tilbake en stor mengde av venner fra barne og ungdomsskolen av, flyttet tilbake Østfold og fikk kjenne på det å være "fri" og uavhengig. Gud, for en deilig følelse. Jeg føler meg veldig ekkel som forteller det her, men det tok ikke lange stunden før jeg følte meg "attraktiv" på markede igjen. Og det er ikke til å legge skjul på at denne konkurransen har ført med seg mange gutter som tar kontakt og gjerne vil bli bedre kjent. Utrolig hyggelig og en stor selvtillitboost. Men så kommer jo ulempen. Er det meg, eller er det "statusen" ved at jeg er deltaker i Miss Norway?
Nå skal jeg ikke legge alle gutter og menn under en kam, for selvfølgelig er ikke alle slik. Men samfunnet nå til dags, kanskje spesielt i min alder så er det ikke mange som er ute etter forhold, men en enkel natt og det får være nok. Jeg tror ikke på meningsløs sex. Jeg ser ikke poenget, og spesielt ikke dersom jeg ikke kjenner personen - jeg føler det er utrolig ekkelt.
Men da kommer jo poenget. Det høres jo utrolig bra ut å kunne si til kompisene at en var på date med en Miss Norway deltaker, for det folk forbinner med en skjønnhets konkurranse er akkurat det - skjønnhet. Det er ikke så viktig med hva jeg heter eller hvordan jeg ser ut eller hvordan personlighet jeg har, så lenge de kan si at de var på date eller ennå bedre for deres skyld, at de lå med en missejente.
Det er en av de mange grunnene til at jeg det siste halve året har tatt totalt avstand fra slikt. Jeg orker ikke dra på dater, og jeg er absolutt ikke jenta til å ligge rundt. Jeg syntes helt ærlig at jeg er for bra til å være et nummer i boka, og jeg nekter å bli tatt for å være løs. Når det kommer til datinga er det selvfølgelig hyggelig å bli kjent med nye folk, men jeg tenker også det at hvorfor skal jeg bli kjent med en bra fyr, og gi forhåpninger når jeg vet så godt med meg selv at jeg trives så godt med å være singel?
Jeg tenker at det er min rett og helt greit at jeg ikke vil møte noen nå. For meg føles det helt feil når jeg er i et punkt i livet hvor alt bare er kaos og jeg allerede sliter med å kombinere denne konkurransen, jobb og trening. Hvordan i alle dager skal jeg få tid til å bli kjent med min future husband på samme tid?
Det er alt for mange som er desperate etter en sommerflørt, eller et forhold. Noen som søker etter en krisekjæreste fordi man er livredd for å være alene. Man piner seg selv med å så på "realationship goals" bilder, eller romantiske filmer og tenker at sånn vil jeg også ha det. Men det er sunt å føle seg uavhengig, og det er sunt å kjenne på det at man har det fint singel og alene, og når tiden er rett vil man også møte rett person en dag.
Herregud, jeg er 20 år, hva i alle dager skal jeg stresse med for å finne Mr. right?