Jeg skriver ikke dette innlegget for å få noe medlidenhet fra noen.
Jeg har en del erfaringer og historier fra yngre alder, også frem til idag. Spor som kommer til å følge meg videre, arr som ikke kommer til å dekkes, minner så vondt å se tilbake på, en kropp som er vanskelig å tolke og en erfaring jeg vil hjelpe andre med. Men, jeg sitter her, hjemme i leiligheten min i Arendal med et smil.
Hvorfor? Jeg er enda ung, men Jeg har fullført obligatorisk skole, jobber fult, jeg studerer og er deltager i Miss Norway.
Se hva jeg har fått til. Lærere som ikke trodde jeg kunne klare det. Venner som ikke helt kunne forstå, en familie så støttende men samtidig så utrolig forvirret. Jeg tok plass! Alt for mye plass, selv om jeg stort sett lå i et mørkt rom, helst uten lyder og en forstyrrelse kunne avgjøre en hel uke. Jeg var viktigst, og jeg beklager for jeg tok oppmerksomheten bort fra de to utrolig søte søstrene mine. En mor og far som fulgte meg frem og tilbake til sykehus, psykologer, ernærings fysiologer, ME-spesialister og fastlege. Jeg kunne ikke noe for at det ble sånn som det ble. Jeg var uheldig, rett og slett.
Det startet i 2006. Et ellers raskt og friskt barn. Jeg husker ikke så mye fra denne tiden, da jeg sov bort mesteparten av ungdomstiden min. Det var tøft. Jeg ville være med på alt, jeg ville passe inn, ha like mye energi og livsglede som resten av vennene mine. Å gå fra en full skoledag til og kun takle 4 timer hver dag, deretter gå hjem å sove til neste dag, er ikke et liv. Det er som å være fanget i egen kropp. Jeg vil si lyset var min verste fiende, smerter i ledd og kropp, jeg fikk fort sår, spesielt i munnen. Smerter over alt.
Jeg ble tvunget til å slutte med sporten som var en stor del av mitt liv, min hverdag og min største glede. Bare på grunn av et skjult utmattelsessyndrom og et stort spiseforstyrrelseproblem som kriget opp i hodet mitt. Skulle det knekke min eneste glede den gang som var håndball?
Etter mange år med lite fremgang, kunne jeg endelig starte med et positivt liv. Jeg ville bli frisk, og det fort. Jeg hadde aldri trodd jeg ville fullføre ungdomsskolen, eller videregående da min form ikke strakk til på den tiden. Jeg hadde heller aldri trodd jeg skulle være en deltager i miss Norway som alltid har vært en barnedrøm. Men jeg står midt i det! Jeg vil skinne, smile og si at du som ikke trodde du kunne, du kan. Jeg er stolt av meg selv, jeg er stolt av å få være en del av en flott konkurranse om å representere Norge i verdens største skjønnhetskonkurranse.
Jeg er stolt, og jeg har endelig funnet meg selv!
Foto: Åge Pettersen.
- Bettina Hofsødegård.