Heyyoo, og riktig god helg alle sammen!
Nå har det vært en liten stund siden sist jeg oppdaterte dere (beklager det!), så nå er det absolutt på tide med et lite innlegg igjen! Og i dag så tenkte jeg å skrive litt om noe som står meg veldig nært, rett og slett fordi jeg opplever det selv, men som også er en såpass naturlig del av livet mitt, at jeg syntes nesten det er rarere å tenke på de som ikke hører stemmer, enn at jeg hører stemmer.
Jeg har nemlig hørt stemmer så lenge jeg kan huske - det begynte med hvisking og noen som sa navnet mitt, men ble etterhvert til positive tilbakemeldinger og peptalks, før det på ungdomsskolen/barneskole-skiftet ble vanskeligere, og stemmene ble mer og mer preget av negativt innhold. Den dag i dag er de kun negative, og jeg syntes det er helt absurd nærmest, det å skulle tenke på at de én gang har vært gode - jeg mener, hæ?
Så har jeg jo vært mine runder innom psykiatrien, kan man si, og på det ene stedet jeg var innlagt, ungdomspsykiatrisk (UPS), så skrev jeg et innlegg på min daværende blogg om hvordan det å høre stemmer kunne utarte seg, og da med bakgrunn i min egen opplevelse en dag der på institusjonen.
"