Heisann alle sammen.
Idag vil jeg skrive om et viktig tema som også er en av de sakene som står mitt hjerte nærmest: tørre snakke om vanskelige livstemaer!
Jeg fikk inspirasjon til å skrive min blog post nå siden en av de andre utøverne våget å snakke om sin erfaring knyttet til et vanskelig tema derav vold. Min post vil ikke handle spesifikt om vold men mer rundt det å snakke om slike vanskelige temaer, hvordan det påvirker en som menneske, følelser knyttet til det og skammen som ofte kan oppstå knyttet til vanskelige følelser.
Hvorfor er det slik at vi som blir utsatt for traumatiske opplevelser kan føle en skam rundt det å snakke om det i ettertid? Hvorfor tar det ifølge statistikken ca. 12 år før en blir utsatt for vold eller overgrep at vi tør å snakke om det til andre mennesker? Hvorfor er vi redde for å vise følelser selv om det er noe de aller aller fleste mennesker har?
Jeg har selv gått gjennom litt av hvert i livet og har også vært ganske langt nede faktisk veldig langt nede. Det skulle ta mange mange år før jeg selv turte snakke med folk om hva som plaget meg og hvordan jeg hadde det! Jeg var enten hissig, lo det bort eller unngikk å prate om viktige ting som såret meg eller som fikk meg sårbar. I senere tid har jeg skjønt at mye av det som har plaget meg i ungdommen kunne vært lettet på om jeg bare hadde turt å snakke om det tidligere.