Er det noe jeg ikke angrer på så langt, er å delta i Miss Norway. Konkurransen er en vei jeg bruker til å utfordre meg selv på forskjellige måter, der jeg for eksempel må kontakte mennesker jeg ellers ikke hadde gjort. Gjennom presse og det å skaffe sponsor, føler jeg at jeg øver meg på jobbintervju til senere i livet. Det gir god erfaring som er verdt å ta med seg videre.
Fra konkurransen startet i høst, til den dag i dag, har jeg utviklet meg på en positiv måte. Selvtilliten er enda bedre enn noen gang, og for å snakke om selvfølelsen og selvbildet mitt, har jeg det bra med meg selv. Slik har det ikke alltid vært. Da jeg var yngre slet jeg med litt forskjellig. Jeg var veldig sjenert. Å prate høyt var noe av det skumleste jeg visste om. Hva tenkte andre om meg dersom jeg pratet? At jeg var teit? Dette gjorde at jeg ikke turde å rekke opp hånden i klassen, det var vanskelig å skaffe nye venner, og jeg fikk ikke sagt meningene mine ordentlig.
Jeg tenkte alltid at folk rundt meg så negativt på meg. Hvis noen lo, trodde jeg at det var meg de lo av. Hvis noen så på meg, tenkte jeg at de synes jeg var rar, eller så merkelig ut. Det var ikke ofte så positivt. Når jeg sto i situasjoner der jeg måtte være selvstendig, stivnet jeg til. Det var ikke lett å gjøre noe alene. Kanskje jeg hadde sosial angst oppi alt dette?
Jeg husker at jeg kom tidlig i puberteten, noe som ikke var særlig kult for meg å være en av de første i klassen. Å delta i gymtimene ble problematisk for meg. Dersom jeg hadde gym, fikk jeg gå tidligere i garderoben for å dusje. Det hjalp litt, helt til alle spørsmålene fra medelever kom. Slik varte det helt fram til 9. klasse på ungdomsskolen. Siste året begynte jeg smått å ha gym igjen, men det var skummelt. Svømmetimer hadde jeg aldri, hverken på barneskolen eller ungdomsskolen. Nesten alle gledet seg til svømmetimene, men jeg gruet meg. Hvordan kunne svømming være bedre enn gym?
På ungdomsskolen fikk jeg tilbud om å gå på et kurs for å eventuelt få det bedre med meg selv. Mestringskurs kalte de det. Jeg ga det et forsøk. På kurset lærte vi metoder for å endre tankegangen, og starte med realistisk tenking. Vi fikk forskjellige øvelser som vi måtte gjennomføre til neste gang vi møttes, forklare hverandre hva vi gjorde og hva situasjonen endte med. På denne måten utviklet jeg meg ved å få et realistisk syn på dem rundt meg. Jeg begynte å forstå min egen tankegang. Utfordringer for en selv er så viktig for å komme seg videre i livet, og vokse på det.