En hjelpende hånd
Vi trenger hverandre i julen
Etter en lang dag på jobb var det endelig tid for å reise hjem. Denne gangen valgte jeg og ta toget. Det var bare noen få timer til lillesøsteren min skulle spille et skuespill på skolen, og jeg måtte komme meg raskt hjem. Jeg var super fornøyd med kaffen jeg hadde kjøpt meg og ikke minst sjokoladen som jeg så inderlig syntes jeg fortjente... Mens jeg stod ute og ventet på toget pakket meg godt inn i jakken min, og hold et godt grep rundt pappkruset med kaffe. Hetten min hadde jeg tredd godt over hodet, og mumlet litt for meg selv; "fy, så kaldt!" Jeg tenkte flere ganger for meg selv; «hvorfor tok jeg ikke bilen»?
Toget kom til rett tid, og jeg nærmest løp inn i kupéen for å få tilbake varmen så fort som mulig.. «Kaldt, kaldt kaldt», tenkte jeg. Jeg tok en slurk av kaffen, skuldrene min sank, og jeg kjente varmen vendte tilbake. Damen som satt bak meg begynte å snakke om julen. «Det er ikke lenge til», tenkte jeg. «Åh, som jeg gleder meg»!. Planene mine for julaften var alt lagt. Jeg har alltid startet denne dagen iført pysjamas, plantet godt ned i sofaen, peisen er tent, mor står på kjøkkenet og forbereder julematen, og lillesøster sitter i armkroken. Hva er vel en jul uten "Disney julefavoritter" eller "Askepott og de tre nøtter"? For meg er dette selve julen. Familie, god mat, varme, kjærlighet, samhold og trygghet.
Store deler av julen skal jeg jobbe, men denne julaften har jeg en etterlengtet fridag, som jeg har valgt å dele både med min egen familie, men også med fremmede som er ensomme og ikke har noen å dele julaften med. Jeg har vært så heldig å få lov til å jobbe som frivillig på arrangementet «Jul for alle» arrangert av Frivillighetssentralen.
Damen som satt bak meg fortsatte å prate om julen. Jeg syntes hun sa at hun måtte feire julen alene? Jeg trodde først jeg hørte feil. Men personen som hun snakket med svarte det samme. Disse to var tydelig bare bekjente. De delte ensomheten som ventet dem på selveste julaften. Damen mumlet gang på gang, ganske så lavt, at hun i år, akkurat som året før, måtte feire den alene. De var begge enige i at julen var en trist tid.
Det knøt seg i magen min.. Tenk å måtte feire julen alene?
Jeg viste ikke helt om jeg skulle blandet meg inn i samtalen deres eller ikke. Jeg visste jo om en mulig løsning, men hva om de ble sinte på meg for å bryte inn i samtalen deres? Jeg kjente dem jo ikke. Med hjerte i halsen, snudde jeg meg rundt og sa: «Beklager, men det var ikke meningen å overhøre samtalen deres. Men hørte jeg riktig, at dere skal feire julen alene i år?» Damen så litt forstyrret ut. Men jeg fikk et ærlig svar fra henne: «ja, helt alene..samme som i fjor» «Jeg har ingen jeg kan feire den med, dessverre.»
Jeg fortalte henne at hun var hjertelig velkommen til «Jul for alle». Toget var i ferd med å stoppe på min stasjon, i det jeg reiste meg tok hun meg i armen og sa med lav stemme; «Tusen takk, det var virkelig snilt av deg… »
Tenk hvor mye det betyr for en person å bli hørt og lagt merke til? Det å vise empati og omsorg gleder så mye. Lytt og gi en hjelpende hånd når det trengs. Det koster så lite.
xx